Utilstrekkelighet

Utilstrekklighet, ensomhet, mangel på venner, utrygghet. Det er begrep vi ofte hører i media om dagen og jeg tror mange, om ikke alle føler seg mere eller mindre truffet av ett eller flere av disse begrepene. Jeg gjør ihvertfall det. I mitt tilfelle er det utilstrekkeligheten som treffer meg hardest. Jeg strekker rett og slett ikke til. Resutatet er en følelse av konstant missnøye fra alle rundt meg. Hvordan får folk det til? Aleneforeldre, foreldre med flere barn og fulle jobber? Jeg sjønner det ikke. Og dette er også stikk som kommer fra venner uten barn. Stikk som får meg til å føle meg ennå mere utilstrekkelig og håpløs, hvorfor får ikke jeg det til når alle andre gjør det..?

Den eneste jeg føler at jeg strekker til hos er Henry?.men er det der problemet ligger, gir jeg for mye av meg selv til han, KAN man gi for mye av seg selv til barnet sitt?

Jeg har jo mistet meg selv helt, fordi jeg har måtte la meg selv gå?.altså den gamle Mari er det jo ikke plass til lenger. Det er ihvertfall helt sikkert, men jeg må finne plass til den nye Mari, men jeg vet ikke hvordan. Magefølelsen sier at jeg må tørre å gjøre noe litt drastisk. Men tilbakemeldinger fra nære er at jeg alltid gjør det, jeg rømmer fra problemene mine sier de. Men gjør man det? Bare fordi man går videre? Og har jeg bommet når jeg har turt å satse tidligere? De fleste gangene har jeg jo fått det veldig mye bedre etterpå, lært masse og endt opp på et mye bedre sted i livet.

Uansett så vet jeg at ting ikke fungerer bra nok som det er nå, så noe må ihvertfall gjøres.

Jeg hadde aldri i min villeste fantasi forestilt meg at jeg skulle havne i en identitetskrise som dette. Også blir man jo så sint på seg selv, for man er jo også så heldig. Jeg har kul jobb, fantastisk barn, samboer, super leilighet?.hva er det liksom å klage på.

Det er vel i situasjner som dette at folk skaffer seg en life coach? Jeg tror ikke det ville være så dumt for meg heller. Er det noen av dere som har hatt det? Har det funket?

Jeg vil gjerne høre om flere har eller har hatt det på samme måte og hva dere gjorde for å endre situsjonen:)

klem Mari

 


 

Én kommentar

B

25.10.2016 kl.13:10

Kjenner meg selv veldig igjen. Har ei jente på 1 år som jeg føler er det eneste jeg faktisk får til om du skjønner. Jeg har blitt kun mamma, men i den siste tiden har jeg tenkt, "Hva med B? Hvor er hun blitt av?"

Har ikke så mye råd å gi, men jeg tror det er viktig å gå inn i seg selv. Å kjenne på følelser man kanskje ikke har kjent så mye på før. Åpne seg opp og kanskje fortelle til noen som er nær hvordan man faktisk har det. Hvordan responsen blir er vanskelig å vite, MEN vi må huske å støtte opp om hverandre uansett!! <3

Skriv en ny kommentar

Mari Wang Haugersveen

Mari Wang Haugersveen

34, Oslo

Dette er min lille livstils blogg. Jeg jobber som produktansvarlig i Beauty Products og freelance stylist. Ellers lever jeg livet med samboer og hund på St Hanshaugen i Oslo. Håper dere vil følge meg og livet mitt i 2015. Dette kommer til å bli det største og mest spesielle året i mitt liv.

Kategorier

Arkiv

hits